Det vanskelige valget

 – avlivning av hunder med atferdsproblemer

Denne artikkelen sto på trykk i Canis i 2017.

En undersøkelse av Jørgen Damkjær Lund (2007) viste at 22 % av hundene i Danmark ble avlivet pga av atferdsproblemer. Av disse hundene utgjorde aggresjoner den største andelen. Det tilsier at atferdsproblemer er den største enkeltårsaken til avlivning av hunder. Kun 14% av hundene som ble avlivet på grunn av atferdsproblemer hadde eiere som søkte råd for atferdsproblemet før de valgte å avlive hunden.

Gjennom de omkring 1500 atferdskonsultasjonene jeg har hatt med hundeeiere og deres hunder, har jeg opplevd mange samtaler hvor avlivning har vært et tema.

Hvor vanlig er atferdsproblemer

Flere undersøkelser viser at atferdsproblemer forekommer hos alt fra 50-70 % av hundene. Dette varierer mellom land og hvordan spørsmålene er stilt.

De vanligste atferdsproblemene er aggresjon ovenfor mennesker og hunder, separasjonsangst, frykt for hunder, mennesker og lyder, oppmerksomhetssøkende atferd og innendørsmarkering.

Det ser ut til at aggresjoner oftere fører til avlivning enn andre atferdsproblemer. Det vil si at av de hundene som har aggresjoner opplever hundeeier oftere at det er et problem og ønsker å gjøre noe med det. Lykkes ikke tiltakene en setter inn er avlivning oftere alternativ nummer to.

Etiske dilemma

Ut fra egne atferdskonsultasjoner opplevde jeg at mange hadde forsøkt mye før de tok kontakt. De hadde vært hos flere hundetrenere og flere atferdskonsulenter, og de hadde satt inn mange forskjellige tiltak i håp om at atferdsproblemet skulle kunne behandles. Mange av disse hadde kommet såpass langt at avlivning lå langt fremme i bevisstheten da de tok kontakt. Dette førte til at det ble en god del samtaler om avlivning, omplassering og forholdet mellom etikk og dyrevelferd. Ved noen anledninger hadde jeg konsultasjoner som rettferdiggjorde avlivning, eller som bidro til at prosessen eller avlivningen skulle blå så god som mulig for hundeeier. Det er jo flere parter i et hundehold.

Jeg hadde også noe kortere konsultasjoner som vi kalte vurderingstimer: Her skulle vi vurdere om hundens prognose var såpass dårlig at avlivning var riktig valg. Og hvis det ikke var det, da ble det til en vanlig atferdskonsultasjon hvor vi hadde fokus på behandling. Slike konsultasjoner varte ofte noe lengre tid ettersom det var viktig å motivere hundeeier til å tenke behandling og ikke avlivning.

En type situasjon gikk ofte igjen. En familie med barn hadde en hund som var aggressiv i møte med fremmede mennesker. Problemet hadde gravis forverret seg og hunden var nå ca 3-5 år. Familien hadde tilpasset seg hundens atferdsproblem for å forhindre at hunden kom i situasjoner som potensielt sett kunne være farlige for mennesker eller kunne være en stor belastning for hunden.

Barna lot være å ta med venner hjem ettersom hunden kunne være aggressiv ovenfor fremme de barn. I enkelte tilfeller fikk ikke barna være alene hjemme med hunden. Foreldrene hadde sjeldent gjester fordi hunden var aggressiv ovenfor fremmede mennesker. Samtidig reiste de vokse i familien sjeldent bort av hensyn til at hunden skulle slippe å være alene hjemme også på kveldstid. De gikk tur med hunden på tider og steder hvor de forventet å ikke treffe andre mennesker eller kanskje også andre hunder.

I tillegg var familien forsiktig i samvær med hunden slik at den ikke skulle vise aggresjon ovenfor de. Med andre ord hadde familien tilpasset seg hunden gradvis mer og mer og de la kanskje ikke merke til det selv.

Ettersom hundens aggresjon var såpass omfattende, og også rettet seg ovenfor barn, kom vi ofte i slike tilfeller til den konklusjonen at det var best å avlive hunden. Dette var av hensyn til sikkerheten ovenfor andre mennesker, spesielt barn, av hensyn til andre hunder, hundens egen velferd og også av hensyn til familiens velferd.

Disse samtalene var ofte vanskelige og familien gikk vanligvis hjem for å tenke seg om.

Noen ganger hadde de behov for å ta en ytterligere prat om dette.

I de tilfellene hvor familien valgte å avlive hunden tok de ofte kontakt igjen etter en tid, gjerne noen få uker. De fortalte at de nå opplevde det som et riktig valg og også en lettelse. De hadde ikke selv lagt merke til hvor mye de hadde tilpasset livene sine til hunden med aggresjon. De hadde ikke lagt merke til at de isolerte seg selv fra omgivelsen for å ta hensyn til hunden. Og de hadde ikke lagt merke til at de selv gikk på tå hev omkring en hund som potensielt sett kunne bite også familiemedlemmene. Familien følte at de kunne begynne å leve igjen., og følte at de hadde gjort et riktig valg.

Slike liknende historier finnes det mange av og det bekrefter at enhver familie ikke skal beholde hunden for enhver pris.

Når man har en hund som er aggressiv ovenfor andre hunder, mennesker og spesielt ovenfor barn så har man et stort ansvar for å forhindre at man setter hunden i en situasjon hvor den kan bite og skade noen. Dette ansvaret fører til en rekke skjermingstiltak som til dels kan isolere hunden, og den kan også isolere hundeeier ved at hundeeier ikke kan ta med hunden alle steder og at hundeeier kanskje velger bort invitasjoner for at hunden igjen skal slippe å være alene hjemme.

Trening og behandling av atferdsproblemet vil selvfølgelig gjøre situasjonen bedre, men det er ikke i alle tilfeller at hunden vil kunne blir bra nok. Spesielt ikke i de tilfellene hvor hundeeier søker hjelp sent.

For den jevne hundeeier er det også forskjell på å avlive en hund for et atferdsproblem enn det å avlive en hund for en sykdom eller skade. Ved atferdsproblemer hviler det ofte stor skyldfølelse på hundeeier. Hundeeier føler skyld for at han eller hun har gjort noe feil som har forårsaket atferdsproblemet. I tillegg spør hundeeier seg om vedkommende har gjort det som skal til for å behandle atferdsproblemet. Har jeg satt inn rett tiltak? Har jeg søkt råd på rett sted? Har jeg trent nok? Slike tanker bekreftes av at mange hundeeiere kom på konsultasjon etter å ha søkt råd en rekke steder før de kom til meg. De hadde samtidig oppdaget at enkelte råd de hadde fått på veien hadde ført til at problemet ble verre og ikke bedre. Dette bidro selvfølgelig til en sterkere skyldfølelse.

Når du sitter med skyld for at problemet har oppstått og kanskje også utviklet seg i negativ retning da er det ikke lett å velge å avlive hunden. Det samme når hundeeier føler at det er mer som kan gjøres. ”Jeg har ikke forsøkt alt” eller ”Jeg har ikke forsøkt det riktige”.

En hundeeier jeg hadde på konsultasjon fortalte at problemet oppsto etter en uheldig hendelse på valpekurs. Etter en stund valgte de å slutte på kurset og gikk senere på kurs et annet sted. Der skulle de bl.a. få hjelp med aggresjonsproblemet som sannsynligvis oppsto som følge av den uheldige hendelsen. Tiltakene som ble satt inn påførte hunden smerte og frykt og problemet ble verre. Da hundeeier søkte råd et drøyt år senere hadde hunden generalisert frykt og også i noen situasjoner fryktaggresjon. Etter iherdig innsats hadde hunden blitt betydelig bedre. Men en tilfeldig løs hund som kom som et prosjektil mot hunden da den var på tur i bånd, gjorde at hunden igjen fikk en dårlig opplevelse og det hele ble satt tilbake til start. Hundens atferdsproblem ble igjen slik det opprinnelig var.

Her kunne en se hvor skjørt det av og til kan være. Denne familien valgte deretter å kaste inn håndkledet. De hadde en hund som balanserte på en knivsegg. Familien hadde satt inn alle praktiske tiltak og trent masse over lengre tid. En tilfeldig løs hund skremte hunden så all trening var forgjeves. Hundeeier maktet det ikke lengre, de mistet motivasjonen selv om de var veldig glad i hunden sin. Samtidig så de hvor vondt hunden hadde det av å være så redd som den var. Dette var en smertefulle prosess for de og etter flere samtaler som hadde fokus på å frigjøre hundeeier fra skyldfølelse kom til slutt den dagen da hunden ble avlivet. Her var det hundens velferd som var den viktigste årsaken til å ta det valget, men det handlet også om hundeeiers motivasjon, livssituasjon og sorgprosess.

Hvilke risikofaktorer er forbundet med å bli avlivet eller omplassert

Det er kjent at forekomsten av atferdsproblemer varierer mellom raser. Og varierer det mellom raser vet vi at det er arvelighet som ligger bak denne variasjonen. I tillegg er det miljøfaktorer som skjer tidlig i hundens liv og gjerne det første leveåret som er det mest kritiske. Gode og rike erfaringer med ulike miljø og med ulike arter og individer er viktig for å kunne meste livet best mulig. En dårlig genetisk ballast og få eller uheldige opplevelser tidlig i livet bidrar til utvikling av atferdsproblemer.

 

Den prognosen et atferdsproblem har påvirker en del på risikoen for å bli omplassert eller avlivet. Samtidig er det en rekke forhold med hundeeier og hundeeiers livssituasjon som også påvirker om hundeeier velger omplassering eller avlivning.

Det har vist seg at hundeeier som er mindre knyttet til hunden vil med større sannsynlighet omplassere eller avlive hunden om det oppstår et problem. Tilknytningen til hunden kan komme av hundeeiers personlighet, men det kan også være om hundeeier har flere hunder så kan tilknytningen til de ulike hundene variere. Det er ikke usannsynlig et tilknytningen til den hunden som oppleves som farlig eller skaper en ekstra belastning vil reduseres. Når det er sagt er det også tilfeller der hundeeier knytter seg sterkere til akkurat den hunden som har et atferdsproblem. Hundeeier kanskje føler en skyldfølelse eller sterkere omsorg for hunden. Her spiller hundeeiers personlighet og erfaringer inn.

 

Det har vist seg at hunder som bor i tenåringsfamilier lettere blir omplassert eller avlivet. Det kan forklares med at tenåringene kan være krevende i seg selv, men det er også en del oppfølging av tenåringer og deres fritidsaktiviteter. Derfor er det en del hunder som av den grunn får mindre oppmerksomhet og hvor familien knytter seg svakere til hunden.

Hundeeier som har mindre kompetanse på hund og hundetrening vil ha større problemer med å komme i mål med et trening og behandlingsopplegg for en hund med atferdsproblemer. Dette reduserer prognosen som igjen øker risikoen for å omplassere eller avlive hunden.

 

Jobbsituasjonen kan også påvirke den tiden hundeeier har til rådighet, eller motivasjonen for å prioritere trening av et atferdsproblem i tillegg til all annen oppfølging en vanlig hund krever.

 

Det å få en erstatningshund kan av og til fungere dårlig. Et klassisk eksempel er om en hundeeier hadde en hund som het Fido som døde brått. Hundeeier var sterkt knyttet til Fido og ønsket så raskt som mulig å skaffe en ny ”Fido”. Hundeeier kjøper samme rase av samme oppdretter, hunden har samme farge og kjønn og heter også ”Fido”. I slike tilfeller er det ofte at hundeeier ønsker en hund som er akkurat som Fido, og forventer at Fido vil bli som Fido. Så kommer av og til skuffelsen over at Fido ikke er akkurat som Fido. Skuffelsen blir dermed større om Fido utvikler atferdsproblemer.

Denne skuffelsen over at Fido ikke er som Fido og at Fido i tillegg utviklet atferdsproblemer øker sannsynligheten for at Fido blir omplassert eller avlivd.

 

Omplassering – er det et alternativ?

Hundeeier som har en hund med et atferdsproblem som en ikke klarer å behandle vil kunne vurdere om omplassering er et alternativ. Omplassering vil passe best for de hundene hvor atferdsproblemet er knyttet til de omgivelsene hunden bor i . Noen hunder reagerer med aggresjon i møte med andre hunder, fremmede mennesker eller har store problemer med å mestre bylivet. I slike tilfeller kan omplassering være et alternativ om hunden flytter til landlige omgivelser hvor den slipper å treffe andre hunder på tur, det er lite fremmede mennesker å forholde seg til og hunden unngår bymiljøet.

 

Hvis atferdsproblemet derimot ikke er knyttet til spesielle miljø som er lett å kontrollere eller at atferdsproblemet er såpass generalisert at det oppstår i mange typer miljø vil omplassering ofte være å flytte problemet over på ny eier. Hundens velferd vil fortsatt være dårlig og sikkerheten og belastningen legges over på andre personer som kanskje ikke kjenner hundens reaksjonsmønster og atferdshistorie. Dette vil samtidig gjøre det vanskeligere å unngå at situasjoner oppstår.

 

Å omplassere en hund med atferdsproblemer bør betinge at ny eier har kompetanse til å håndtere den type atferdsproblem hunden har. Dessverre er det slik at de hundeeierne som er meget kompetente er kjent med hvor omfattende det kan være å behandle en hund med atferdsproblemer. Av den grunn ønsker de vanligvis ikke en hund med atferdsproblemer.

 

Det er også en risiko for at ny hundeeier ikke håndterer atferdsproblemet til hunden på en god måte og det kan hende at det settes inn tiltak som er basert på frykt, smerte og ubehag. Det er kjent at slike tiltak bidrar til å forsterke atferdsproblemer.

 

Er det riktig å avlive?

Det som er viktig å huske er at en død hund har det ikke vondt. Det er måten den dør på som er det viktige. Det er du som hundeeier som sitter igjen med smerten. Smerten over tapet av en nær venn. Kanskje smerten med skyldfølelsen over å ikke ha strukket til. Mange hundeeiere opplever stor sorg, ofte sorg som kan være like stor som tapet av et menneske.

Når en anbefaler avlivning er det tre hovedting som bør tas med i vurderingen:

  1. Hundens velferd
  2. Familiens velferd og sikkerhet
  3. Samfunnets sikkerhet

 

Referanser

Lund, Jørgen Damkjer (2007) Afdækning af årsager til aflivning af familiehunde i Danmark. Dyrenes Beskyttelse Lest 20. Juni 2017