Foring og miljøberikelse

På atferdskonsultasjon opplever jeg ofte at hunden har dårlig appetitt og ikke liker tørrfor. Det ender ofte i at hunden får appetittforing,  dvs at hunden har mat i skålen hele tiden. I utgangspunktet er ikke det et problem,  men mange av disse hundene ser ut til å ikke like tørrfor. De vil heller ha vanlig mat, slik som vi spiser. Jeg tror jeg også ville blitt lei om jeg f.eks måtte spise havregrøt til hvert eneste måltid dag ut og dag inn. Vil ikke litt variasjon i kosten være bra for hunden?

Om vi ser hva ville hundedyr spiser så varierer det en del. Ferrale hunder, det vil si hunder som ikke eies av folk, men som lever fritt – de vandrer rundt og småspiser litt her og der. De får i seg veldig forskjellig og de småspiser. Ulver de spiser hovedsakelig kjøtt fra byttedyr de nedlegger og de spiser også gress og andre vegetabiler. Sjakaler spiser mye frukt og gress.

Når det gjelder våre familiehunder så ser det ut til at appetitten varierer en del med rase, men det er også en sosial sak. Enkelte raser har en tendens til å få i seg utrolig store mengder mat når det er tigjengelig, f.eks hounds, beagle, labrador. Andre raser er oftere mer pirkete i matfatet slik som miniatyrhundene og de veldig store hundene. Men det finnes selvfølgelig alltid unntak. Bor det flere hunder sammen er det større sannsynlighet for at de spiser mer om de hadde muligheten, konkurranse i matfatet er en ting, men bare det at de er flere gjør også at de spiser mer. Akkurat som når vi sitter flere rundt matbordet så spiser vi mer mat, enn om vi spiser alene. Dette kalles sosial fasilitering.

Når man spør hunden hva den foretrekker så ser vi at de foretrekker kjøtt fremfor vegetabiler og de foretrekker kjøtt i denne rekkefølgen

  1. Storfekjøtt
  2. Svinekjøtt
  3. Småfekjøtt
  4. Kyllingkjøtt
  5. Hestekjøtt

En annen faktor er hvilken tilstand maten er i. Hundene foretrekker hermetikk fremfor tørrfor, stekt fremfor rått og hermetikk fremfor stekt kjøtt. Andre viktige ting er også tekstur, smak, lukt og ikke minst læring. Hunder har en sensitiv periode for å lære å foretrekke ulik type mat, det skjer samtidig med sosialiseringsperioden til hunden.

Preferanse for ulike matvarer er genetisk predisponert. Derfor vil en type smak smake bedre enn en annen type. Noen smaker ser ut til å bli lært tidlig i livet og vil sjeldent endre seg med læring senere. Vi kan derfor se forskjell på hunder som har liten eller bred erfaring med ulike typer matvarer tidlig i livet. En annen ting å merke seg er koprofagi – å spise avføring. Har hunden gjort det tidlig i livet vil den med større sannsynlighet lære å like avføring. Og det kan utvikle seg til et problem.

Akkurat som hos oss mennesker så har hunder også en preferanse for søtt og salt. Men de liker ikke bitter smak noe særlig.

Noe som kanskje strider litt mot det å ha lært å foretrekke matvarer er dette med nyhetsverdi. Når hunden får en ny type mat vil den ofte foretrekke denne fremfor den gamle i en periode. Den vil spise veldig mye av den i starten, men så normaliserer det seg. Men er det ikke slik hos oss også?

Våre familiehunder lever et helt annet liv enn deres ville slektninger mht hva de spiser, når de spiser, hvor mye de spiser og hvor ofte de spiser.
Ferrale hunder – ville hunder – bruker mye tid hver dag på å lete etter og finne mat, og de bruker mye tid på å spise. Våre familiehunder får maten servert i 1-3 måltider pr dag, får vanligvis det samme hver dag og de spiser opp på få minutter.

Mange hunder får ikke dekket sine atferdsmessige behov ved å lete etter mat, bruke lang tid på å tygge, svelge, få metthetsfølelse og en variasjon i hva de spiser. Dette kan føre til problemer for hunden på sikt.

Miljøberikelse er å tilpasse miljøet til hunden slik at det er mest mulig likt det som er naturlig for den. Og det er viktig å ta hensyn til dette i tillegg til at hunden får sunn mat.
Når vi skal fore hunden vår kan vi tenke på å gå hunden mat slik at den må lete etter den. Vi kan f.eks kaste maten utover slik at den må lete og finne den, vi kan grave den ned eller gjemme den på annet vis. For å øke spisetiden kan vi gi den i en ball med hull i, en matskål med forhøyninger i (se bildet), eller en forautomat hvor hunden faktisk må gjøre noe for at det skal komme ut mat.

Hunder har også et behov for å tygge. Kjøttbein, gnagebein eller liknende er vel noe de fleste hunder får – men det kan være greit å ha et bevisst forhold til at dette er et av flere ting vi kan gjøre.

Noen hunder har et stort behov for å svelge ting, det er noe dyrlegene ser en del av i det de må operere vekk gjenstander fra mage og tarmsystemet til hunder.
For hunder som har meget stor appetitt vil det kunne være hensiktsmessig å gi den mat med mindre energi, men større mengde. Dette for å tilfredsstille hundens metthetsfølelse.

Hva med å gi hunden en grapefrukt, et eple eller en kålrot. Da har hunden nor å utforske, spise på uten at det gjøre noe som helst. Eller hav med popkorn, masse små popkorn som ligger strødd utover og som bare er til aktivisering – har liten næringsverdi egentlig og går rett gjennom (husk å ikke poppe med for mye fett og unngå saltet).

For å tilfredsstille hundens naturlige behov mht å lete etter mat, tygge og å bruke tid på å spise kan det være lurt å tenke gjennom hvordan man med små enkle grep kan gjøre ting noe annerledes.

Hunden må ikke bare leve på tørrfor hele livet – husk at de som råder deg til det selger for.