Separasjonsangst

Separasjonsproblemer er et av de vanligste problemene vi ser på vår atferdsklinikk. Et separasjonsproblem er alle typer problemer som skjer når hunden er alene hjemme. Det kan være hunder som ødelegger ting både løse gjenstander, tadalafil møbler eller de forsøker å komme seg ut ved å gnage seg vei ut. Så har vi de hundene som bjeffer, hyler og skriker, de som løper rundt omkring og frem og tilbake, de som tisser inne, bæsjer inne eller kaster opp. Og så har vi de litt mer sjeldne, de som går løs på seg selv med slikking, sutting, gnaging eller biting.

Ikke alle disse har separasjonsangst selv om de utgjør majoriteten av dem. De hundene som kommer på klinikken og har separasjonsangst kan deles inn i flere typer. Vi har hunder som kommer relativt unge og som aldri har klart å være alene hjemme, og vi ser hunder som utvikler separasjonsansgt etter at de har blitt voksne. Så har vi de hundene som har såkalt vanlig separasjonsangst. Dette er hunder som må være sammen med noen, det er ikke så farlig hvem det er bare de slipper å være alene. Disse hundene kan ofte være alene i bilen, men hjemme går det ikke bra.

Og så har de vi som har såkalt sann separasjonsangst. De må være sammen med en gitt person 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Disse hundene har man tidligere sagt at har hatt hypertilknytning, men i den senere tid mener man at de har det man kaller en utrygg tilknytning. Dette oppstår ofte etter en spesiell hendelse. Disse er heldigvis mer sjeldne.

Og til slutt har vi den gruppen hunder som utvikler separasjonsangst når de har blitt gamle. Man antar at dette kan ha en sammenheng med Cognitiv Dysfunksjons Syndrom (CDS) eller demens.

Det kan være mange årsaker til at hunder utvikler separasjonsangst:

Risikofaktorer

Arvelige faktorer . Alle raser kan utvikle separasjonsansgt, men noen raser har større sannsynlighet for å utvikle det enn andre. Vi ser at separasjonsangst forekommer oftere i noen raser. Vi har ingen gode undersøkelser på dette her i Norge, men av de hundene vi får på klinikken hos oss er det ofte separasjonsangst hos bl.a. Grosser Münsterländer, Gordon Setter, Cocker Spaniel og Boxer.

Kastrert. Kastrerte hannhunder har oftere separasjonsangst enn intakte hannhunder.

Sosialisering og miljøtrening . Vi ser også at hunder som er dårlig sosialisert og miljøtrent oftere opplever at ting der ute i den store verden er skummelt. Disse hundene søker til hundeeier for å få trygghet og støtte. Dette fører til at hunden knytter seg sterkere til hundeeier enn normalt, og derfor vil kunne ha større problemer med å være alene hjemme.

Solgt sent . Hunder som selges sent kan ha hatt for lite aleneerfaring om de har vært sammen med andre hunder frem til de ble solgt. En annen faktor er at de blir sterkt knyttet til oppdretteren og oppvekstmiljøet. Det å bli solgt sent kan derfor føre til at hunden knytter seg ekstra sterkt til neste eier. Dersom en hund har fått manglende sosialisering og miljøtrening, kan dette også ha en sammenheng med at den er solgt sent .

Miljø eller familieforhold . Noen hunder som ligger litt på vippen til å utvikle separasjonsangst kan klare seg helt fint. Andre kan utvikle separasjonsangst, dersom ting i omgivelsene endrer seg.

Flytting . Hunden føler seg trygg og klarer seg fint i kjente omgivelser hjemme og i nærmiljøet. Flytting kan skape den lille ekstra utryggheten som kan føre til separasjonsangst.

Sykdom . Når noen i familien blir syke eller sykemeldt over tid, kan dette påvirke hunden på flere måter. Hunden får en periode hvor den ikke er alene, eller er veldig lite alene. Overgangen til full jobb etter en sykdomsperiode kan bli stor eller brå for hunden. Sykdom kan også føre til at hundeeier blir deprimert eller engstelig, og dette i seg selv kan gjøre at hundeeier knytter seg sterkt til hunden og de får en gjensidig sterk tilknytning.

Død . Dødsfall i familien kan ha to effekter på hunden. Den ene er at familiemedlemmenes sorgreaksjon kan påvirke relasjonen til hunden på samme måte som angst og depresjon kan. Den andre effekten er at det faktisk er en person som ikke er der mer.

Samlivsbrudd . Samlivsbrudd kan arte seg veldig forskjellig. Derfor vil måten hunden reagerer på også variere. Vi kan se noen av de samme effektene som skjer ved dødsfall. En person er ikke der lenger og det kan bli sorgreaksjoner, depresjon osv. som følge av samlivsbruddet. Ved noen samlivsbrudd klarer partene fortsatt å ha god kontakt, og enkelte hunder ender opp med å bo litt her og litt der. For mange hunder går dette veldig bra, men for en hund som er disponert for separasjonsangst er det ikke sikkert dette går så bra.

Ny jobb . En ny jobb vil ofte si endrede rutiner rundt når man kommer og går. Dette vil for noen hunder oppleves som uforutsigbart i forhold til gamle rutiner.

Turnusjobb . Det har vist seg at eiere som jobber turnus oftere har hunder med separasjonsangst enn andre. Dette har noe å gjøre med uforutsigbarheten slike hunder kan oppleve. Det er også hunder som har separasjonsangst ovenfor f.eks. en far som jobber i Nordsjøen., Hunden har kun separasjonsangst ovenfor han i hjemmeperiodene, men er normalt fungerende når far er i Nordsjøen.

Barn som flytter hjemmefra . Det finnes eksempler på at hunder utvikler separasjonsangst som følge av at barn flytter hjemmefra. Dette vil variere med hundens disposisjon samt relasjon til den som flytter.

Ferie . Lengre ferier hvor hunden og familien har vært sammen hele tiden, kan av og til få en brå overgang til hverdagen med jobb og skole. Denne overgangen kan med fordel gjøres gradvis. Uansett kan noen hunder få separasjonsangst som følge av ferie. Det er også en fare for tilbakefall etter slike ferier.

Omplassering . Omplassering kan føre til separasjonsangst pga at hunden knytter seg sterkere til den nye eieren eller familien.

Eier som bor alene . Når hunden bor sammen kun en person, vil den naturlig nok knytte seg mer til denne ene personen enn om det hadde vært flere i husholdningen.

Symptomer

I tillegg til at hunden f.eks. vokaliserer, urinerer, ødelegger eller har et høyt aktivitetsnivå når den er alene, vil den også ha noen symptomer når eier er hjemme sammen med hunden. Ofte er hundene i nærheten av eieren eller der hvor familien er. De vil gjerne også være i fysisk kontakt om mulig. Men det finnes variasjoner på dette også. Noen hunder legger seg på strategiske steder hvor de har oversikt over hvor folk er. Dette kan for eksempel være i gangen hvor hunden har oversikt over kjøkken, stue og hvem som går. De som ikke legger seg på strategiske steder kan tasse etter den personen som hunden er mest knyttet til. Vi ser oftere tassing når hunden bor med kun en person, eller at det kun er en i familien som er hjemme sammen med hunden.

Andre symptomer kan være hvordan hunden reagerer når du skal til å gå fra den. De fleste hunder vil få forventninger om å bli med ut når du kler på deg, men hunder lærer også å forstå at den skal være alene hjemme pga de rutinene du har før du f.eks. skal på jobb. Hunder med separasjonsangst blir ofte ekstra engstelige når de forstår at de skal være alene hjemme. Noen hunder blir også veldig frustrerte. Dersom frustrasjonen blir stor nok, ser vi også at enkelte hunder blir aggressive mot eier når eier skal forlate hundene alene hjemme.
Dersom man har en rutine med at hunden skal være i bur når den er alene, kan hunden unngå buret eller løpe og gjemme seg for forsøke å unngå å bli puttet i bur.

Differensialdiagnoser

Selv om hunden vokaliserer, tisser, ødelegger ting m.m. når den er alene hjemme er det ikke sikkert at den har separasjonsangst.
For hunder som vokaliserer kan den gjøre det av andre grunner enn separasjonsangst. Hunden kan f.eks. være redd for å være alene hjemme fordi den har blitt skremt eller fordi den har frykt for sterke lyder. Det kan hende hunden bjeffer fordi den hører andre hunder bjeffe ute, eller den kan bjeffe fordi den er territoriell og bjeffer på forbipasserende.

Har du en hund som ødelegger ting hjemme kan dette ha mange årsaker. Det kan komme av frykt for lyder, hunden kan være territoriell og ødelegge ting når den bykser rundt for å bjeffe på forbipasserende,, hunden kan også ødelegge ting når den leker eller utforsker ting. For hunder som ødelegger ting i buret eller det den når fra buret, kan også gjøre dette fordi den ikke mestrer selve det å være i bur.

Hunder som tisser, bæsjer eller kaster opp inne kan gjøre dette av medisinske årsaker som bl.a. urinveisinfeksjon, manglende husrenhet, inkontinens, innendørsmarkering eller at hunden er for sjeldent ute og bare må gjøre fra seg.

Det vil være en fordel å filme hunden når den er alene hjemme, eller ta opp lyd fra hunden om det er aktuelt. Naboer som varsler er også til god hjelp.

Tiltak

Vi ser ofte at hunder med separasjonsangst også kan ha problemer med sterke lyder, og at mange også har oppmerksomhetssøkende atferd. Det er derfor viktig at en kartlegger om flere av disse atferdsproblemene er til stede dersom du opplever et av dem. Alle disse problemene trenger ikke være til stede, men det er ikke uvanlig. Hvis en hund med separasjonsangst også viser seg å ha lydfobi og oppmerksomhetssøkende atferd, så er det viktig å behandle alle tre atferdsproblemene for at prognosen skal bli så god som mulig.

Tiltakene bør med fordel deles inn i faser slik at man ikke gjør alt med en gang. Hver hund vil ha sitt unike oppsett med tiltak som er tilpasset miljøet den lever i, hvordan familien bor og lever og hvilke atferdsproblemer hunden har.

Mange hundeeiere som har hund med separasjonsproblemer tenker på å få seg en hund til for å hjelpe den første hunden. Dette kan være en god ide, men det kan også hende at de ender opp med to hunder med separasjonsangst. Den nye hunden bør i tilfelle med fordel være en voksen hund som kan være alene hjemme.

Å sette hunden i bur eller ha hunden på et avgrenset område kan også være en ide, men noen hunder mestrer dette dårligere enn om de har et større område å bevege seg på.
Noen hundeeiere har forsøkt bjeffehalsbånd på hunden. Dette fraråder jeg sterkt da det bl.a. fører til at hunden får betydelig dårligere velferd og prognose. Denne type tiltak vil i beste fall gjøre noe kun med symptomene, og gjør ingenting for å kurere det underliggende problemet.

De hovedtiltakene jeg ofte anbefaler, vil gå på å gjøre hunden mer selvstendig og mindre knyttet til hundeeier, samtidig som at hundeeier gradvis lærer hunden å være alene.

Prognoser

Alle hunder har forskjellige prognoser, prognosen er avhengig av flere faktorer:

God prognose

  • Atferdsproblemet kan enkelt og greit diagnostiseres
  • Alle stimuli kan lett identifiseres og kontrolleres
  • Mildt problem med kort varighet
  • Atferden er lite farlig
  • Liten grad av opphisselse, det er lett å få hundens oppmerksomhet
  • Lav motivasjon bak atferden
  • Lært atferdsproblem
  • Et enkelt problem
  • Historisk sett en god prognose for dette atferdsproblemet
  • Motivasjonen og mulighet hos familien til å trene er høy
  • Familien kommuniserer godt innad
  • God forståelse for og mulighet til å trene hunden

Dårlig prognose

  • Atferdsproblemet eller de bakenforliggende årsakene er lite forstått
  • Vanskelig å finne, kontrollere og fjerne utløsende stimuli
  • Omfattende og komplisert atferdsproblem med lang varighet
  • Atferden er farlig
  • Høy grad av intensitet og alvorlighetsgrad
  • Hunden har uhemmet atferd og gjort stor skade
  • Høy grad av opphisselse, vanskelig å få hundens oppmerksomhet
  • Høy og uforutsigbar frekvens
  • Sterkt arvelige faktorer, atferdene er godt kjent hos arten, hos rasen eller linjen
  • Komplekst og flere atferdsproblem sammen
  • Kompleks familiesituasjon, familiemedlemmene kommuniserer dårlig med hverandre
  • Vanskeligå generalisere forebyggende og behandlende teknikker til liknende situasjoner
  • Atferdsmodifisernende teknikker har vært forsøkt uten resultat
  • Når hundeeier ikke forstår selve atferdsproblemet og prinsippene for behandlingen
  • Når hundeeier er lite villig til å behandle hunden
  • Familien ønsker egentlig å omplassere eller avlive hunden
  • Hundeeier har svake bånd til hunden

Det er få studier som har sett på hvordan varigheten av et atferdsproblem påvirker prognosen for bedring av problemet. Et unntak er forskerne Takeuchi et al (2001) som studerte tre ulike atferdproblemer og så om det var noe forskjell i bedring av problemene avhengig av hvor lenge hundene hadde hatt problemet. De fant at 80% av hundene som hadde hatt separasjonsangst i kortere tid enn ett år ble bedre, mens 40% av hundene som hadde hatt separasjonsangst lengre enn 1 år ble bedre.

Uavhengig av varighet ser det ut til at prognosen for hunder generelt også varierer noe med type symptom. Etter ca 3 mnd behandlingstid ble i gjennomsnitt 62% av hundene bedre.

Konklusjon

Separasjonsangst kan komme av mange forskjellige ting, både arvelige faktorer og miljøfaktorer kan spille inn.Separasjonsangst er et stort velferdsproblem for hunden, men det er ikke alle hundeeiere som er klar over at hunden har separasjonsangst og som velger å sette inn tiltak for å bedre på problemet. I en undersøkelse av Jørgen Damkjer Lund i Danmark viser det seg at 32% av hundene i undersøkelsen har problemer med å være alene hjemme. 80 % av disse hundeeierne oppfattet ikke selv dette som noe problem, og bare 20% av hundeeierne synes altså det var et problem at hunden har separasjonsangst. Av de som oppfattet det som et problem, var det bare 22,9% som valgte å søke råd for atferdsproblemet sitt.

Separasjonsangst er et stort velferdsproblem både for hund og eier, og det er i hundens beste interesse at man setter inn tiltak så fort som mulig. Jo raskere man setter inn tiltak jo bedre prognose vil hunden ha.

  • Noelle

    Jeg har en hund med sepeeasjons angst og som stirrer på meg 24 t i døgnet.Holder på å bli gal